Holmenkollstafetten 2005

Det er løper jeg er!

Toscana

Tilbake fra min tredje Italiareise!
De siste årene har jeg tilbrakt påsken på forskjellige steder utenfor Norge. Så også i år. I utgangspunktet var det kanskje overoptimistisk av meg i januar å tro at jeg skulle være fin i hælen min i slutten av mars, men jeg dro allikevel til Toscana i håp om å kunne slappe litt av og kanskje trene noe i varmt vær. Undersøkelser viser at lykkelige optimister lever lengst! Dessuten Toscana er et område som kan gi essensen i en italiensk opplevelse med sine grønnkledde topper og vin- og olivengårder til majestetiske renesanssebyer fulle av kunst, arkitektur og kulturskatter. Særs velsmakende mat og vin. Hjemlandet til blant annet Dante, Da Vinci, Michelangelo og Botticelli. - Ikke uten grunn at dannede rike unge menn skulle engang tidlig i livet som ett viktig ledd i sin utdannelse ha besøkt byen Firenze.

Ikke en eneste ?I love Viareggio? t-skjorte å få kjøpt!
Vel, vi var elleve personer fra gruppa jeg trener i som dro ned til elegante Viareggio ? en forholdsvis liten by på 60 000 innbyggere. Byen er antagelig den mest populære ?sun-and-sand? resorten for italienere langs hele Versiliakysten. Da vi var der litt utenfor sesongen opplevde vi delvis populariteten bare i de få helligdagene italienerne har i løpet av påsken og i helgene. Hotellene og caféne åpnet og lukket. I disse dagene var strandpromenaden full av smartkledde spradene italienere i alle aldre. Byens virkelige ?heyday? var visstnok tilbake i 1920-årene da de mange av hotellene i art nouveau stil langs stranda ble oppført. Viareggio er ellers kjent for to ting; tre uker i midten av februar til mars holdes det festival med et tilhørende vilt karneval (gjerne med gigantiske satiriske politiske effekter hvor den taktløse og kontroversielle media-magnaten Berlusconi får gjennomgå - i et land hvor han er godt beskyttet av alle sine pinlige dårlige aviser og tv-kanaler), og stedets båtbyggerier som bygger luksusyachts i verdensklasse.

Siden byen var for italienere og det ikke var mye å finne på annet enn strandliv for en stakkars skadet jevel som meg, tok jeg dagsturer ut av byen for å se deler av Toscana. Grasiøst vakre byer som Firenze, Pistoia, Lucca og Pisa fikk jeg sett. Planen var å leie bil, men da tog i Italia er mye rimeligere enn her i Norge ble det endel tog da jeg også reiste noe alene. Det førte til at den kanskje vakreste byen av alle de toscanske, Siena, må vente på besøk av meg til en annen gang da den lå noe langt unna.

Om treningsmulighetene!
Som i fjor var treningsforholdene veldig gode. Påskeuka var overskyet, med spredte regnbyger. - Men det var varmt som en god norsk sommer, så for en core løper gjør slikt regn fint lite. Så mens de andre hadde flere dager med harde økter, stod tidlig opp for morgenturer, nøyde jeg meg med å løpe rolige turer på 40-50min i den flotte skogen ved stadion. Akkurat som i fjor var det milevis med flatt fjærende skogsnålsbunn. I tillegg var det faste rundløyper med km-anvisninger som passet perfekt for ulik kvalitetstrening. [ akk og svelg ] Det nytter ikke å synes synd på seg selv og sutre. Verden er faktisk brutal.

(Se bildeserien for å få ett inntrykk av forholdene - ikke uten grunn at det var mange flere norske og utenlandske løpere i området)

De fleste av løperne i Kvalheimgruppa har nå skaffet seg et solid grunnlag i vinter. I Italia var vi fortsatt i den solide grunntreningsfasen, selv om alle utenom meg hadde en banetilvendingsøkt. Nå kommer overgangsfasen hvor Knut kommer til å skille mellom mellom- og langdistanse. En del økter vil være forskjellige for de to gruppene, men de fleste av oss løper både langt og i hvert fall 1500m. Hvor vi hører hjemme treningsmessig avgjøres av hoveddistansen. Til nå har det hele tiden vært fokus på mengde men nå skifter dette fokuset over mot kvalitet. For å få tilstrekkelig kvalitet vil det spesielt for mellomdistanseløperne, være nødvendig å droppe ned i mengde. For langdistanseløpere er dette ganske individuelt og det vil og være større skille fra uke til uke for mange.

Litt sladder til slutt!
På såpass lange turer hvor man bor tett lærer man hverandre å kjenne på en annen måte, selv om man er mye sammen ellers i uka, uke inn uke ut hele året gjennom. Da er det er viktig å ha det moro sammen. Og derfor har jeg ikke mange juciy details jeg vil fortelle om selv om leserne sikkert tørster etter å få vite noe mer om oss tjalvegutta. For vi kunne faktisk vært en helt normal gjeng unge voksne på tur med en felles lidenskap: Kristian hadde med dyne, melk og havregryn fra Norge i sin koffert. Sverre konsumërer store mengder øl. Susanne spiser ikke fisk. Jan Christian digger Iron Maiden og italienske jenter. Tormod brukte sengetrikset sinnsykt mye. Bård er absolutt ikke sær og arrogant, men en jævelig ålreit fyr. Hanne er hyggelig å konversere med, og Preststulen er en morsom skrue!

Vel, jeg vil snart komme tilbake med om det blir et operativt inngrep i hælen eller ei. Jeg begynner å bli lei.

Lykke til med sesongen!

NM

Strøm Andersen løper ikke NM.

Fansen får imidlertid et par bilder fra NM 36 år siden, hvor Strøm Andersen deltok. Liten trøst?

Men har da trent litt!
Sist uke har jeg rett nok vært ute og løpt 40 til 45 minutt rolige turer hver dag. Hælen er litt bedre, men ikke god nok til stort mer. Uansett det er deilig å komme seg ut for å snappe frisk luft, svette ut avfall- stoffer og bevege kroppen!

Og ikke minst treffe og snakke med gamle klubbkompiser.

- men treninga holder ikke for noen konkurranse eller mesterskap.


Om bildene: NM terreng april 1969! Kunnskapskonkurranse:
Hvem imponerer ved å klare og identifisere flest mulig av disse prominente løperne? Hvem vant terrengløpet? Svar kan avgis i gjesteboka på strøm-andersen.com.

Siste lisse

Sliten...

Nobody is going to finish this damn thing for me, but me.
Det har vært en fantastisk Oslovinter for oss som er aktive løpere. Uvanlig mild temperatur, lite snø og bare fine veier har gjort dette til en vinter av de riktig sjeldne. Rett og slett drømmeforhold. Faktisk var årets januar den neste mildeste januarmåneden siden MI begynte registreringen engang tidlig i forrige århundre. Derfor er det ganske så kjipt å se at det for meg dreier seg om smerter, treningsavbrekk og redusert livsglede. Vaner og rutiner som endres. Slimposen gjør vondt på flere måter.

Vi har alle slimposer her og der. Det ekle navnet henspiller på et lite væskefylt hulrom som ligger nær leddet eller mellom sener og knokkelen, slik at disse kan gli lett mot hverandre. Slimproduksjonen kan økes unormalt ved irritasjon, slik at slimposen utspiles og gir smerter, rødme, varme og hevelse (og også feber). Vi har da slimposebetennelse (bursa blir til bursitt). For å bli frisk bør betennelsen holdes mest mulig i ro - noe som kan være vanskelig for en løper på mitt nivå. I enkelte tilfeller hender det også at man åpner slimposen, for å tømme ut puss. Hvis man ikke blir bra hender det at man fjerner hele slimposen. Dette gjøres når betennelsen er i en rolig fase.

Det var nettopp dette, og årsaken, jeg i forrige uke diskuterte med en spesialist i idrettsmedisin, dr. Daljord.

The future depends on what we do in the present.
På legekontoret imponerte vi hverandre i en diskusjon rundt temaet hælskade. For spesialisten syntes jeg var svært godt forbredt, men til gjengjeld imponerte ham meg stort i tolkningene av røntgenbildene. Endelig møtte jeg en lege som kunne noe, og som i tillegg var engasjert! Bildene viser tre ting (se bildet under): Forkalkning i indre del av senen, noe prominerende hæl (Haglunds) og bursitis retrocalc (- bløtdelsreaksjonen som er det som faktisk plager meg).

Årsaken til slimposebetennelsen er imidlertid ikke absolutt. Forkalkningen har jeg nok sannsynlig hatt lenge, og den lille bendannelsen bak på hælen behøver ikke være årsaken til problemet med bursaen. Det kan like fullt være over- belastning og ytre trykk fra f.eks sko som har satt igang slimposeproduksjon. Samtidig er det vel også rimelig klart at disse funnene kan være årsaken til at det er dette som stopper meg.

Derfor anbefalte Daljord at jeg skulle sette igang å løpe igjen og så selv ta vurdering om operativ behandling. Tormod mener at jeg har 40 prosent sjanse for at det kan gå. Men med kirurgi ville man da antagelig fjernet slimposen, meislet litt på hælen og skrapt bort brusket i senen. Selv om jeg leser på nett, i snakk med legen på Martina Hansen og med andre i helsebransjen om hvor dårlige prognoser Haglunds hæl-operasjoner har, 30 prosent, tror jeg at man igjen er prisgitt hvem man møter. Man må for all del aldri finne på å la hvem som helst gjøre slike ting. Det ikke uten grunn at Gebrselassie dro til Finland i høst for å operere achilles straks etter OL hos en dyktig spesialist. Det er mulig.

Men er jeg motivert for et comeback?

All I want to do is drink beer and train like an animal?
Vel det er faktisk ikke vært noe problem for meg å trene lite de siste to ukene. (Jeg hørte på klubbkamerat Endré som ba meg ta to uker med behandling og fri). Det gjør liksom ikke noe lenger at jeg ikke får trent. Det tyder på at motivasjonen er borte. Det plager meg litt, samtidig som jeg har opplevd ha ett stort overskudd som jeg har brukt på andre ting. Den siste uka har jeg har blant annet kjøpt garasje her oppe på Kringsjå, spist på Lorry og etterpå fortsatt på tirsdagsklubben Josefine med et prosjekt jeg jobber i, og deltatt på en stor GJENSIDIGE medarbeidersamling i Oslo Spektrum. Alt med rimelig god samvittighet. Mulig jeg bør smi med "krafta" på noe annet positivt som f.eks videre studier og andre interessante ting nå og fremover? Er tiden her for å legge opp?

De fleste blir bra etter slimposebetennelse. Ikke ta sorgene på forskudd. Jeg kommer nok til å gjøre et forsøk men stresser ikke lengre. Jeg skal høre på Knut fremover og skynde meg langsomt. Går det ikke, så får jeg heller vurdere å prøve operativ behandling. Jeg liker å løpe som mosjonist og hadde tenkt å løpe litt selv som pensjonist.

Ha en fin uke! - Stå på venner.

Big trouble

Sennep

"I hurt myself today, to see if I still feel. I focus on the pain, the only thing that's real." ~ Johnny Cash.

Å løpe og leve innebærer å være utsatt for smerte, enten den faktisk er tilstede eller muligheten for at den skal komme. Smerte er noe vi alle frykter, enten det er den fysiske, som piner og verker, eller den psykiske, som ofte er tabubelagt og som ofte blir regnet som en svakhet. I vårt samfunn regnes det som bra å stå imot smerte. Vi er alle født med fornemmelse av smerte, og ett smertefritt liv finnes ikke for noen av oss.

Mange fascineres av smerte gjennom sterke fysiske anstrengelser. Å usette seg for smerter eller skader, kan gi et kick og få en til å kjenne seg at man lever sterkt. Når man oppsøker intens smerte kan det være en måte å føle seg i live på. Konkurranseløping er en ekstremsport hvor man kan skape ekte smerte. Særlig hvis man lever et A4 liv hvor livet går på skinner kan løping gi økt følelse med å være i live. Løping gir en frihetsfølelse ut av det bekvemme, komfortable, trygge, - og nærmere livet!

Selv om det kan gjøre vondt å løpe er langvarig selvskading selvfølgelig ikke bra. Et kjipt nederlag vokser vi på, og en skade bør "være ærlig". En tretthetsbrist er et eksempel på en ærlig skade da den tar 8 uker og så er man like hel. En Haglunds hæl er ikke like ærlig da nybenvekst på hælbeinet kan skape irritasjon på Achillessenen resten av livet. Det var nettopp om dette jeg ønsket svar på da jeg i forrige uke var innom Martina Hansens Hospital i Bærum. Spesial- sykehuset er viden kjent sine fagfolk og for behandling av muskel- og skjelettlidelser. De tar gjerne de største kompliserte rygg og hofteoperasjonene i Norge. Men dessverre møtte jeg der en lege som var totalt uinteressert i meg. Jeg tror jeg knapt var inne hos ham i ti-femten minutt. I løpet av den korte tiden rakk han å snakke dritt om løping, NIMI, hvor gammel jeg var som løper, hvor farlig akupunktur kunne være ... og bla bla osv. Ikke rart man blir deppa og får svikt i motivasjonen da resten av kroppen er høyst funksjonsfrisk.

Pain solution
Heldigvis har jeg om to uker konsultasjon hos dr. Daljord på NIMI. Han er ekspert på bløtdelskirurgi og har både sett (og operert) svært mange hæler. Fortsatt håper jeg selvsagt, og tror også, at det ikke er så alvorlig. For ved å fjerne alt trykk fra alle sko, ultralyd, akupunktur og kanskje en kortisonsprøyte vil samlet kunne ta knekken på betennelsen som stopper meg å løpe. - Og selvsagt egen tålmodighet. Hevelsen har gått ned, og det er ikke store forskjeller på hælene mine nå. Men jeg vet at den ekle slimposen ligger der å murrer - klar til å slå hardt og brutalt til igjen. At det i det hele tatt skal være en bitteliten jevel av en slimpose som for alltid skal kunne stoppe en sprek og tøff jevel på 192cm er rett og slett for jævlig. Allikevel har jeg mange andre interesser som står i kø, så går ikke dette bra, finner jeg på noe annet å bruke krafta mi på. [ sukk ]

- vel vi vil aldri vil få en smertefri tilværelse. Det nytter ikke å synes synd på seg selv. Se frem!

Om bildeserien: Av Tormod, min fysioterapaut, har jeg fått beskjed om å teste Cottage Cheese og sennep rundt hælen om natta! Han sa at jeg ikke skulle fortelle noen om forsøket, men jeg gjør det nå allikevel selv om folk vil tro vi er gale og desperate. Jeg har valgt den billigste sennepen fra Idun, og cheesen fra Tine er uten jordbærsmak!

Kanariøyene

Vel, det var altså ikke mitt mål å løpe så meget, men fordi jeg pga av hælen nå bør løpe rolig og langt heller enn å gli av gårde i stor fart, var målet mye løping. Totalbelastning ble god. Særlig hvis jeg tar med at jeg løp svært stor mengde også i romjula; 26 økter på 14 dager. Allikevel med oss fra Norge hadde vi fått påminnelse om at denne uka bare skulle gli inn i rekken av uker og ikke være noe spesielt annet enn ei god uke:

"Ikke tro at denne uka skal gi dere løft til et nytt nivå - den kan gi dere et puff til et nytt nivå, men da til det verre. IKKE GJENTA DEN SAMME FEILENE SOM SÅ MANGE GJØR MED Å TRO AT EI UKE PÅ TRENINGS- LEIER ER TINGEN OG AT DE NÅ BLIR GODE!

Det er hva du gjør de 51 ukene utenom denne uka du blir god av det ekstra du gjør denne uka spiller liten positiv rolle, men kan bli veldig negativt. Bruk uka som en god treningsuke der du får gjort litt ekstra, men ikke noe mer. GOD TUR!"

- Slik var beskjeden fra treneren (som selv har opplevd at treneren i sin tid bekymret troppet opp på Fornebu før flyavgang for å sikre at han og Børø ville holde hodet kaldt på Kanariøyene).

Bestod seriøsitetstesten!
Vi dro sykt tidlig nyttårsaften. Stod opp fire for å rekke flyet sju. På chartertur til Syden er 192cm og lange bein en lidelseshistorie. Slitne etter turen og en langtur på 90 minutt for å bli kjent med området, dro vi på en hyggelig middag med Elite-John og hans hardtsatsende treningskamerat og fulltidsløper fra Ren-eng.

Slitne av alt den dagen orket tre av oss ikke festkjøret (som ofte allikevel er noe krampaktig en slik aften). Vi dro hjem til hotellet før tolv! Men da vi hadde satt oss ned for en liten prat, dukket det opp ei utrolig pen jente i min aldersgruppe på altanen! Hun hadde klatret opp, antagelig fordi hun hadde sett meg. Det viste seg at hun var en av fire skjønnheter som spurte om vi ville bli med ut! Hva? Som min gamle gode klubbkamerat Wirstad sier "Å sitte hjemme å håpe på at damene skal ringe på, er det samme som å håpe på å vinne i Lotto!". Dette skjedde altså nyttårsaften da jenter generelt sett er pyntet i fristende sexy kjoler! Hva skulle jeg svare?

Jeg klarte bare å si noe slikt som at dere er kjempepene, men vi er her på treningsleir og er helt utslitt etter en lang og tøff dag. Kanskje du har lyst å bli med ut å løpe i morgen? Takk for at du spurte. Kos dere på byen. - Huff starte det nye året med en avvisning. Og det må være ekstra kjipt å bli avvist på en nyttårsaften. Så disse jentene ville vi vel aldri se igjen. Episoden ble lenge diskutert av gutta i ettertid, men Gilberg fikk kontakt med jentene, som viste seg å være kvinnelige politistudenter (venninner) på ferietur, og klarte det kunststykket å få dem med ut på en hyggelig middag på en av de mange restaurantene nede ved havna nest siste kveld (...ja jeg klart meg bedre denne gangen, og unngikk elegant spørsmålet om håndjerna).

Vi bodde også vegg-i-vegg med en noe yngre jentegjeng, pene jenter det også, hvor det var høylydt fest annenhver kveld. De invitert gutter, noe vi hørte godt. Vi ble aldri invitert. Gjorde kanskje ikke oss noe da vi så hvilke typer de likte; tidlig ettermiddag kom de dvaske feite harrytassene i tjueåra tilbake, med sneipen og "gullkjede", og spurte heslig etter spriten sin for å reparere nattøkta hos jentene.

Jeg var der for å trene, og slappe av i sola. Spise god mat. Eksentrisk. Ikke rart jeg er singel.

Slik trente vi!
Vi kjekke tjalvegutta hadde fått beskjed om å løp inntil en time om morgenen. Det betød at vi i hvert fall løp en time! Jeg hadde tre 85 minutt, og resten tett på timen. Hovededøktene ble løpt med start klokka fire på ettermiddagen:

• 1.dag 20 min rolig. 3 * 10 min 1 min pause. 2 * 5 min 1 min pause. 20 min jogg.
  Jevn innsats. Løp slik at farten på den siste 5 min er en 15-20 sek raskere enn de øvrige. Hvis dere løper fram og tilbake vil det si at dere når 100m lenger på den siste 5 min. Dette betyr at dere må avpasse farten på de første og ikke løpe for fort!
• 2.dag 60 min jevn god løping.
  Du skal løpe ca 20 sek saktere pr km enn på de harde turene. Farten skal være ca 40 sek saktere pr km enn farten på det dere er gode for på 5 000. 3.35 til 3.40 er passe fart for dere. Jevnt ikke noe fartsøking.
• 3.dag 90 min rolig.
  Ikke sliten, men kjenn distansen
• 4.dag 70 min med stigende innsats. Medium økt, ikke hardt.
  Start helt rolig treff farten fra tirsdag etter ca 20-30 min. Ligg der til ca 60 min løp gradvis raskere de siste 10 min - aldri all out, men god løping de siste 2 min.
• 5.dag 60 min jogg.
  Hvil beina, vær i bevegelse.
• 6.dag 60 min løping med 2 * 20 min lagt inn. 10 min rolig i pause.
  Samme fart på dragene som midt i uka på første draget. Siste draget er det bare å stå på på.
• 7.dag 120 min rolig.
  Sigen av distansen.

Jan hadde med seg en GPS som målte lengden, og på bakgrunn av tid kalkulert farta på turene. Gutta hadde mye moro av denne gadgeten, uten at jeg med en gang forstod alvoret og hvor viktig de syntes den var. - For mange er estimering og analyser etter økta halve moroa ved å trene. Jeg vil allikevel holde meg til å logge tid og puls med Polar på alt jeg gjør (unntatt banetrening og konkurranser) som jeg fortsatt synes er det mest hasslefrie og nøyaktige. Bruke tiden til å trene enn å analysere. Men jeg respekterer at andre lar seg motivere av slike kilometertellere, og jeg er selv en nerd når det diskuteres trening.

Til slutt vil jeg si at jeg har stor tro på at både Elite-John og Preststulen vil gå mot en stor sesong. Antagelig vil disse to løpe sterkt på lengre distanser enn vi før har sett dem på. Men hvis noen spør meg om formen, kan jeg ikke svare annet enn at jeg trener solid og har kontinuitet. Jeg jobber med med grunnformen men må bli kvitt skaden i hælen før kremsteget atter igjen kan brukes til å løpe fort med. Core running. For det er dette det handler om. Løpe fort!

Om bilde 1: Elite-John imponerte stort ved å invitere oss gutta på middag nyttårsaften på en av de mange italienske restaurantene sammen med en storfamilie han hadde blitt kjent med. Vakre Isabella var guttas midtpunkt den kvelden. Hun var heller ikke vond å be da jeg spurte om jeg kunne fotografere henne. Oppsiktsvekkende foreslo hun raskt å ta turen ut på fortauet. Hun poserte - vi tok bilder.

Om bilde 2: Jeg hadde kofferten full av fotoutstyr, men rakk ikke å ta så mange bilder. Foto er min nye hobby. Jeg innser jeg har mye å lære, og vurderer å bli medlem av en fotoklubb for å lære raskere, bli mer kreativ og inspirert til å ta eksperimentelle bilder. Kunst, design og musikk har alltid opptatt meg. Når jeg blir eldre skal jeg bruke mye mer tid på disse viktige tingene i livet!

Om bildene: På tur med en 14'38"11-mann.

Triks hos Fjellstad!

Dårlige nyheter
Achillesskader er noe av det alvorligste en løper kan få. Achillessenen er senen som forbinder de største leggmusklene (som med et samlebegrep kalles for triceps surae) med hælbenet. Når betennelsestilstanden blir kronisk, vil det oppstå degenerative forandringer i senen (tendinose). De degenerative forandringene vil føre til at senen blir (enda) mindre elastisk og igjen mer utsatt for skade. Det finnes sikkert ett sted mellom tjue og tredve ulike typer skader i regionen, så derfor parkerte jeg straks lettere sjokkert av Tormod de nye skoene i gangen, og dro avgårde for å få røntgent hælen med MR noen dager senere. Svaret fra Capio Majorstua var at "Mest distale del av achillessenen er fortykket og har betydelig tendinoseforandringer helt ned til festet på calcaneus. Det er væske retrocalcaneale bursa (insertional tendinitis).Det er en bløtdelsreaksjon og utvikling av rikelig karstrukturer i preachilles fettpute. Normale funn i tibiotalarleddet. Normale ligament og senestrukturer omkring ankelen."

I første øyekast blir man paff. Det jeg er mest redd for er nybendannelse i området til achillessenefestet ("runners bump"). Haglunds hæl er en diagnose som kan skape store problemer for en løper. En postero-superior prominens av calcaenus kan oppstå når vevet rundt hælbenet er langvarig betent, og man kan se og kjenne denne utveksten på utsiden av hælbenet når tilstanden er alvorlig. I disse tilfellene kan det bli aktuelt med et kirurgisk inngrep der man meisler bort denne utveksten. [ grøss og gru ]

Rolig og langt - inn med tiltak - injury management på sitt beste!
I starten reduserte jeg intensitet og begynte å rulle på foten med tjukke mengdetreningsko for å unngå og provosere den irriterte bursaen. Kvalitetstreninga ble hele desember redusert til å maksimalt til å løpe sammen med Hanne på sine hurtig turer (ned mot 3.45 fart). Jeg fikk beskjed av Knut på å satse på å dekke mengden og ikke bekymre meg for farten. Det er tross alt lenge til august.

Av faren min fikk jeg noen timer med ultralyd av en terapaut han har brukt med gode resultater. Av legen min fikk jeg de betennelsesdempende tablettene Voltarén. Og av klubbkamerater fikk jeg en mengde gode råd; blant disse rådene har jeg har tatt i bruk hælinnlegg i skoene. Steget mitt blir riktignok dårlig (kremsteget og snerten er der ikke lengre), men belastningen av området blir merkbart mindre.

Eksentrisk trening for achillesen: Jeg senker rolig ned og løfter opp igjen ved bruk av den andre foten. Gjennomfører først en del serier med strakt kne, før jeg bøyer kneet når jeg går ned. Opplegget bør gjennomføres minst to ganger daglig for best effekt. Ellers har jeg fått anbefalt dype enfots knebøy og balansebrett.

Det kan hjelpe og klippe opp eller skjære i hælkappen på skoene for å unngå trykk direkte mot hælbenet. Om leggene generelt er stive eller kompakte, bør man tøye dem og eventuelt få litt massasje for å bedre de sirkulatoriske forholdene i leggen. Det er også mulig å massere lett i området der det er smerter for å stimulere blodsirkulasjonen. Noen anbefaler kraftig tverrmasasje. Ikke bruk sko med høye og stive hælkapper.

Siste triks - kineseren John Fjellstad!
Faren min foreslo at akupunkturekspert Fjellstad skulle ta saken. John holder til i Drammen og er meget dyktig. Han har har hatt praksis siden 1970 og har en lang utdannelse i det vi i Norge kaller naturmedisin fra Shanghai og østen bak seg. Tre års kveldsutdannelse holder ikke. Morsom fyr han og kona (som er sekretær, og som blander seg inn i behandlingen). De to er svært vanskelig å forstå, men skjønner det meste av det jeg sier. - Men går man til Fjellstad er det bare å legge akademisk snakk og sykdomsforløp igjen hjemme. Han setter igang med nåler og naturmedisin med smittende latter. Dette skal gå bra sier han, og er mye mer opptatt av å forstå hvorfor jeg er singel, og hvilken aldersgruppe jenter jeg bør lete i!

Vel, vel. Kjedelig erfaring dette hvis det var den stive hælkappen på skoene som utløste denne lumskheten og ødela konkurranseløpinga for alltid. Tror vel neppe det, men ser uansett ut til at jeg bør ta dette nå, så ikke ille blir verre.